I mars 2018 kom en spesielt viktig og overraskende endring i den kinesiske statsgrunnloven: det ble vedtatt å slette en delsetning som spesifiserte at presidentrollen og visepresidentrollen kun kan holdes av samme person i to femårsperioder. Denne endringen har siden 2018 vært et hovedtema for enhver vurdering av elitepolitikken i Kina og er det i enda større grad forut for Kommunistpartiets partikongress som starter 16. oktober i år. Det er få som ikke regner det så godt som sikkert at Xi Jinping vil fortsette som Kinas øverste leder inn i en tredje periode, selv om dette fremdeles i skrivende stund ikke er offisielt bekreftet.
Det ble tidlig vanlig å omtale denne grunnlovsendringen som at Xi Jinping har sikret seg retten til ‘å sitte som president på livstid’. Men har han det? Og om han kunne, ville han? Og hva betyr det egentlig å være ‘president’ i Kina?
For å ta spørsmålet om livslangt styre først, så er det nok dette en overdrivelse. Hvis Xi fremdeles vil følge formelle regler, noe det å ta seg bryet med en grunnlovsendring i seg selv hinter om, så finnes det fremdeles andre regler som gjør et livslangt presidentembete vanskelig innenfor dagens retningslinjer. For eksempel så ble den første delsetningen av paragrafen som har fått så mye oppmerksomhet stående: artikkel 79 sier fremdeles at både presidenten og visepresidenten skal ha samme styringsperiode som hele den nasjonale folkekongressen. Artikkel 87 legger til at også statsrådets styringsperiode vil følge folkekongressens periode. En utvidelse av presidenttiden vil da tilsynelatende gjelde også et stort antall andre ledere og byråkrater. Det virker pussig at denne bindingen av presidentrollen med hele folkekongressen og statsrådet ikke også ble brutt. I tillegg kommer artikkel 38 i et annet styringsdokument, nemlig partiets (i motsetning til statens) egen grunnlov som rett ut gir direktivet ‘partimedlemmer i lederposisjoner på alle nivåer holder ikke sin posisjon på livstid’. Disse gjenstående reglene i de to styringsdokumentene gjør at det fremdeles ikke er lett å legitimere en livslang lederperiode for Xi Jinping, og vil til og med komplisere en tredje periode.
For det andre, hva betyr det egentlig å være ‘president’ i Kina. Først og fremst kan det på ingen måte sammenliknes med å være president i land som for eksempel USA eller Frankrike. Det er ikke i presidentrollen at kinesisk politisk makt først og fremst ligger — den ligger i rollen som generalsekretær for kommunistpartiet. Det finnes noe usagt i antagelsene om at endringene for presidentreglene gjør at Xi blir øverste leder i lang tid: det åpner for at han kan fortsette i de tre øverste stillingene: som leder for partiet, som leder for militæret, og altså nå også som leder av staten. Det var kun sistnevnte som hadde noen tidsbegrensninger i paragraftekster tidligere.
Trass disse hindringene, så finnes det mange tegn på at Xi-administrasjonen kommer til å bryte lederskapsnormer på kommende partikongress.
Utenom grunnlovsendringen, som er det fremste tegnet, ligger de andre hintene i mer uformelle regler og normer. Det fremste eksempelet er at det ikke finnes en synlig arvtaker til de øverste lederrollene, mot normalt rett før partikongressen. Hvis en slik person er utpekt internt i partiet, så er det i hvert fall ikke synlig sett utenfra. Da Xi ble bekreftet som partileder for ti år siden, var hans kommende topprolle velkjent lenge i forveien.
Det tredje hovedtegnet på at Xi blir sittende etter 2022 er den pågående legitimeringen for at Xi Jinping også er fremtidens leder, noe som er propagandasystemets hovedfokus i disse dager. Når det er sagt, så er tyngden av denne legitimeringskampanjen kanskje noe mer forsiktige enn forventet? Men først og fremst gis det ut et stort antall bøker om Xi som person og som leder. I tillegg kan vi observere en lang rekke media-utspill skrevet i navnet til viktige mellomledere som går i direkte forsvar for fornyet Xi-lederskap. Et eksempel fra i sommer var forfattet av lederen for Institutt for partihistorie og partilitteratur, Qu Qingshan. Hans tekst hadde tittelen “Å forstå ‘to etableringer’ fra et fremtidsperspektiv”, der de omtalte ‘etableringene’ handler om å befeste Xi Jinping som partiets kjerne. Fremtidsperspektivet hans taler for seg selv. I tillegg har statlig fjernsyn satt i gang en serie om ‘navigatøren’ Xi og hans sentrale rolle for Kinas utvikling.
I det hele tatt er det kun én hovedperson forut for partikongressens viktige lederkabal, og de fleste venter å se en innvielse av Xi sin tredje femårsperiode. Men vi vet ikke sikkert før det er bekreftet. Og det er vel så vanlig å ta feil som å ha rett når man spår om fremtiden i kinesisk elitepolitikk.
