2022 har vært et år for mange gode utgivelser av introduksjonsbøker om Kina. Resultatene av skriveprosjektene fra stillesittende pandemi-dager viser seg nå for alvor i butikkhyllene, og et godt eksemplar av disse er John Fitzgeralds bok Cadre Country: How China Became the Chinese Communist Party, utgitt av UNSW Press i mai 2022.
John Fitzgerald etablerer tidlig i denne boken at han på ingen måte har skrevet nøytral eller objektiv bok om Kina. Snarere tvert imot mener han at det å ha et tydelig standpunkt om Kinas politikk er et gode og noe som bør uttrykkes tydelig, også i rollen som historiker. Denne bokomtalen reflekterer derfor Fitzgeralds skarpe kritikk av Kinas Kommunistparti (KKP) som styringsparti. Hans direkte konfrontasjon med KKP kan også med fordel sees i lys av at han skriver fra (og i stor grad for) Australia – et land som har hatt et spesielt anstrengt utenrikspolitisk forhold til Kina i flere år. Når det er sagt, representerer boken observasjoner og analyse basert på en lang og solid karriere i Kinaforskning og en mengde oppsamlet empiri.
Det er innenrikspolitikken som står i sentrum i denne boken. Derfor bidrar denne utgivelsen til en bedre balanse i oversiktslitteraturen, som forøvrig har en tendens til å ta utenrikspolitikken som sitt fremste tema. Uten forståelse for innenrikspolitikk stiller man dårligere til å tolke utenrikspolitikk. For KKP, som for andre styrende politiske organisasjoner, har den innenrikspolitiske dimensjonen øverste prioritet, og utenrikspolitikk forblir tross alt en underordnet del av helheten for partiet.
Det er to gjennomgående tema som styrer Cadre Country. For det første setter Fitzgerald seg fore å motbevise en rekke klassiske myter eller gjentatte fraser om KKPs politiske seire fra 1949 til i dag. Han plukker fra hverandre regime-skryt som blir gjenprodusert i utallige tekster også utenfor Kinas grenser.
Det andre, og kanskje enda mer grunnleggende temaet, er hvordan han gir et helhetsbilde av forholdet mellom partiorganisasjonen og befolkningen. Hans mål er å peke på en subtil men viktig forskjell mellom det leninistiske partiet KKP og mange andre politiske organiseringsformer når det gjelder forholdet mellom politikk og befolkning.
—
For å ta det første først, det er visse slitte setninger om Kinas kommunistpartiet som blir gjentatt til det kjedsommelige som gitte sannheter. Én av disse er at partiet har ‘løftet millioner ut av fattigdom’. En annen er at systemet er bygd på meritokratiske forfremmelser. Videre er vi vant med å lese at ‘ydmykelsens århundre’ startet med opiumskrigene fra 1839. Disse er bare tre blant flere eksempler av gjentatte fortellinger om det moderne Kina som Fitzgerald ønsker å dekonstruere i denne boken.
For har egentlig Kinas kommunistparti løftet millioner av kinesere ut av fattigdom? Fitzgerald mener at partiet tvert imot har skapt fattigdom helt frem til 1979. Da Folkerepublikken ble opprettet i 1949, var det på grunnlaget av ruiner etter flere tiår med krig. Fitzgerald beskriver hvordan samtlige politiske kampanje-eksperimenter mellom 1949 og 1979 holdt meningsfull økonomisk vekst nede. Og da reformene resulterte i økonomisk utvikling, var det ikke parti-skapt vekst, men vekst skapt på grunnlag av at partiet sluttet å stå direkte i veien for befolkningens egne initiativer.
Videre: bygger det kinesiske politiske systemet på meritokrati? Ifølge Fitzgerald er hierarki viktigere enn meritokrati i Folkerepublikken, og det er lite empiri for å hevde at noen har mulighet til å jobbe seg oppover i dette systemet basert på personlig evne alene. Mangel på tilgang, vektlegging av lojalitet i et patron-klient system, og synet på massene som å være i mangel av nødvendig kunnskap og politisk bevissthet har stengt ute det store flertallet av kinesere fra deltakelse og politisk status, ifølge Fitzgerald.
Mye av legitimeringen av dagens regime bygger på ‘ydmykelsens århundre’ fra 1839 til frigjøringen i 1949. Klarer Fitzgerald å dekonstruere også dette narrativet? I Cadre Country fremhever han denne historien som først og fremst en politisk fortelling med propaganda-intensjoner ved å vise hvordan startpunktet og antagonisten i denne ydmykelsen har blitt byttet ut siden den originale bruken av begrepet. Da betegnelsen etablerte seg i Nasjonalistpartiet før Kommunistpartiets seier, gjaldt den nemlig Japans imperialisme. KKP fant nytte i narrativet, men flyttet oppstarten femti år tilbake i tid og omdefinerte fienden til britenes overgrep fra opiumskrigene og fremover. Fitzgerald beskriver denne omskrivingen som ‘konkurrerende ydmykelser’.
—
Det andre, og minst like viktige hovedtemaet i Fitzgeralds bok er å tegne opp et tydelig bilde av partiet og folket som to ulike befolkninger i samme land. Partiet er tross alt ikke bare lederskapet i Beijing, det består av over 95 millioner medlemmer og blant dem 40 millioner såkalte kadre. ‘Kadre’ er en betegnelse på alle de administratorene og byråkratene som gjennomfører partiets retningslinjer på ulike nivåer av organisasjonen.
Fitzgerald beskriver en innenfor-gruppe og utenfor-gruppe når han omtaler kadrenes forhold til befolkningen. Å tenke på kadre som lokalpolitikere vil fra et norsk perspektiv gi feil inntrykk av deres rolle i de kinesiske lokalsamfunnene. Kadre starter nemlig ikke sin karriere med å representere sine egne lokale befolkninger. Kommunistpartiets kadre blir utplassert i lokaliteter der de ikke hører hjemme selv. De er partiets representant, ikke lokalsamfunnets representant.
Selve tittelen på boken, Cadre Country, er en helhetsmetafor for å forstå partiets rolle med denne kadre-beskrivelsen som utgangspunkt. Innledningsvis kan man først lese det som en beskrivende overdrivelse: kadrene er så mange at de utgjør en hel nasjon av mennesker. Men Fitzgerald sin metafor tas til et hakket dypere nivå i løpet av boka. Kadrene utgjør noe separat i forhold til Kina: de er en egen innelukket del av Kina, som et eget land. Han kan ikke kalle dem en stat i staten ettersom parti og stat er uatskillelige. Derfor velger han å kalle dem et land i landet: kadre-landet.
Fitzgerald trekker linjer til dynastitidenes imperiestruktur for å forklare opphavet til denne typen territorielt styre med utsendte konsuler. Men som historiker er han såpass forsiktig med hva han skriver inn av Qing-strukturer i dagens Kommunistparti, at noe av potensialet med denne sammenlikningen som metafor forsvinner.
Så la oss her trekke en liknende metafor lenger på hans vegne, ved å heller sammenlikne med et annet imperium slik at metaforen ikke kan misforståes som en bokstavelig beskrivelse: kolonitidens Storbritannia. Hvis kadrene og hele partiets ledersystem utgjør det britiske overherredømmet, så utgjør Kinas lokale befolkninger de ulike koloniene som styres av utsendte konsuler fra London. Mens lokalbefolkningen er noen som skal styres og som aldri selv styrer, så er parti-styret, uansett hvor lokalt det er (med unntak av landsbyvalg), alltid organisert av utsendte representanter for et eksternt politisk system, et annet land i landet. Kina er i dette bildet blitt kolonialisert av partiet, i form at utsendte konsul-kadre.
Disse hovedtemaene i Fitzgeralds bok gjenspeiler at han aldri prøver å være politisk nøytral, men han prøver derimot å være historisk nøyaktig. I tillegg gjør han forbilledlig bruk av en mengde kinesiske første- og andrehåndskilder, og gjør sine kilder lette å ettergå med nøyaktige referanser og et omfattende sett med fotnoter og bibliografi, noe som ikke kan tas for gitt i oversiktsbøker. Det er en spennende bok som gir konkrete argumenter mot gjentatte og antatte sannheter. Og for denne leseren var det også spesielt interessant å lese en oversiktsbok som tar innenrikspolitikken som sitt fremste tema.
