Den 20. sentralkomités første plenumsmøte ble holdt søndag 23. oktober, og resultatet ble som alle signaler pekte mot: Xi Jinping blir sittende som leder i Kinas kommunistparti (KKP) i minst fem år til.
KKP la ikke til noen ord eller gester som skulle tilsi at det var noe som helst unormalt rundt dette ikke-lederskiftet. Man annonserte ikke en ny type generalsekretær, en annen form for ledertittel, eller en ny norm for treperioders-regler. Man bare bekreftet rolig Xi Jinping som KKPs generalsekretær for tredje gang som om ingenting var annerledes.
Og kanskje er det ikke så veldig annerledes?
For det er kun én gang et lederskifte har gått etter samtlige regler, normer og forventninger på samme tid på toppen av KKPs etter hvert lange regime, nemlig forrige gang.
Det var riktignok fremdeles ikke helt fritt for noe politisk drama da Xi Jinping tok over topp-stillingen etter Hu Jintao i 2012 heller (stikkord: Bo Xilai sin arrestasjon og Xi Jinping sin ‘forsvinningsperiode’ fra media ikke lenge før kongressen). Men da den 18. partikongressen var over, samt den følgende folkekongressen i mars året etter, var det ingen nye posisjoner som overgikk de gamle, og alle de gamle ble videreført til en fersk leder som lenge hadde stått og ventet i kulissene for sin planlagte rolle. 2012/13-lederskiftet gikk slik helt etter både formelle og uformelle regler.
Analysene utenfra gikk forståelig nok raskt i retning av at lederskapsbytter i KKP nå omsider hadde blitt institusjonalisert, og at dette var en følge av den generelle moderniseringen av Kina. Selv Jiang Zemins styre ble, i tilbakeblikkets lys, sett på som en forsiktig start på en slik institusjonalisering. Men Jiang satt mer enn ti år som generalsekretær av KKP, en tittel han hadde fra 1989 til 2002. Og han holdt i tillegg fast i rollen som militærets leder en god stund inn i Hu Jintaos periode, frem til mars 2005. Sånn sett var det kun for den mest seremonielle rollen som statsoverhode at han satt i to femårsperioder, fra 1993 til 2003. At Jiang Zemin representerer starten på institusjonalisering av KKPs lederskifter, er sånn sett en noe raus beskrivelse.
Noen trend i retning normer og institusjonalisering inkluderer ingen av lederne før Jiang. Selv om Deng Xiaoping prøvde å reformere mot slike idealer, foregikk denne prosessen uten at han selv var underlagt andre regler enn sin egen personlige makt. Deng var den som valgte først Hu Yaobang, deretter Zhao Ziyang (som begge ble avsatt etter konflikter rundt hva som var riktig politisk linje), og til slutt Jiang Zemin som sine etterfølgere. Deng påvirket også det fremtidige valget av Hu Jintao. Dengs uformelle, og store personlige og karismatiske makt strekker seg derfor helt frem til oppstarten av Xi Jinpings styre og langt utover Dengs egen død i 1997.
I generasjonen før, og fra Folkerepublikkens opprettelse i 1949 til Maos død i 1976, var det rå maktkamp som var hovedregelen i leder-spørsmålet. Dette var ikke minst situasjonen etter Maos død, og Hua Guofeng fikk ‘Firerbanden’ arrestert, ettersom alle disse mente å representere Maos rette arvtakere. Det tok Deng Xiaoping over to år å vinne frem med en posisjon som overordnet leder og å få Hua Guofeng til å trekke seg tilbake i relativ stillhet.
Hva som var tittelen til den øverste partilederen var også noe som lenge ikke var fastlagt. Mellom 1921 til 1945 hadde lederrollen av KKP minst åtte ulike navn. Mao Zedong landet på ‘formann’ som sin foretrukne tittel, og beholdt denne til sin død. I Deng Xiaopings tid ble tittelen ‘generalsekretær’ opphevet til den øverste ledertittelen for KKP fra 1982 og frem til i dag. Statsoverhodene fra 1959 til 1993 var, derimot, ikke de samme som partilederne, og inkluderer navn som Liu Shaoqi, Zhu De, Ye Jianying, Li Xiannian, Yang Shangkun, pluss også et par representanter fra Nasjonalistpartiet i en periode.
Men tilbake til Xi. Når Xi Jinping nå blir sittende mer enn ti år som partileder, og antagelig også som statsleder og militærleder, så er dette til syvende og sist ikke et stort unntak fra den mangel på institusjonalisering som alltid har vært en mare i KKPs lederskapsbytter. Den 20. partikongressen avkrefter med all tydelighet at vi har å gjøre med faste lederinstitusjoner. I tillegg hinter den tiltakende retorikken om enhet og ‘lederskapets kjerne’ om en slags uro rundt denne mangelen. For en slik mangel på faste regler åpner for personlig kamp om makten. Hvis en slik potensiell maktkamp virkelig eskalerer, kan den true hele det kinesiske gjenreisningsprosjektet.
Konfliktløse lederbytter på toppen av KKP kan dermed forbli deres viktigste akilleshæl også langt inn i 20-tallet. Hvordan Xi Jinping, en leder som grunnlegger hele sin epoke på å reetablere stabilitet og disiplin, er villig til å ta denne risikoen på vegne av partiet, og bryte en tilsynelatende institusjonalisering av lederskifter, er faktisk litt av en uløst gåte.
