Kommunistpartiets tjuende nasjonale partikongress er like om hjørnet, og Kinas politiske system er midt i sin mest hektiske fase. Det kan være på sin plass å ta et steg tilbake og forsøke å gi en oversikt over hva partikongressene egentlig er, og hvorfor de er så viktige.
Det kinesiske kommunistpartiets nasjonale kongresser er i tillegg til å være politiske hendelser, også Kinas øverste politiske organ eller institusjon. Forskere som spesialiserer seg på kongressene liker å analysere dem i lys av deres funksjon som fremføringer, som et symbolsk teater av stor viktighet (Guoguang Wu, 2015). Siden Mao Zedongs bortgang har kongressene blitt holdt på forutsigbar måte hver femte høst. Det vil si at forrige nasjonale partikongress fant sted sent i 2017. Årets kongress er den 20. i rekken av slike samlinger.
I kinesisk politikk er det to kongresser som er viktige, og det kan være fort gjort å forveksle disse og deres betydning. Partikongressene som holdes hvert femte år er langt viktigere enn folkekongressene som blir holdt hver mars, selv om begge disse politiske møtene blir dekket i internasjonale media som et “møte blant partitoppene i Beijing”. Denne beskrivelsen er ikke usann, da folkekongressen opererer langt fra uavhengig av partiet. Men det er på partikongressen at lederroller og ideologi blir stedfestet for den kommende perioden. Der partikongressene legger føringen, er det folkekongressenes oppgave å følge opp.
Kongressene speiler Sovjetunionens politiske system. I Mao-tiden var tidspunktene for partikongressene ikke like regulære som de har vært i reformperioden, men ble da avholdt når det ble regnet som passende, opportunt, eller i det hele tatt politisk mulig. Siden høsten 1977 har kongressene blitt avholdt fast hvert femte år.
Det er rett over 2200 delegater som samles til disse kongressene, og de er tilreisende fra hele Kina. Delegatene har blitt utvalgt av lokale kongresser forut for den nasjonale. Det anses som en ære å reise til den nasjonale partikongressen for det enkelte individ som ankommer. I tillegg har kongressene en kollektiviseringseffekt som styrker partiets enhet ved å samle en stor mengde partidelegater fra øst, vest, nord og sør til en felles utveksling av erfaringer. For partiet er de viktigste resultatene av de nasjonale partikongressene formidling av enighet og enhet om den politiske retningen ved kongressens avslutning, og at de legitimerer posisjonen til de nye lederne i partiets øverste organer.
Kongressen varer i en uke. I Mao-tiden kunne kongressene vare helt opp i 49 dager. Siden 1997 har samtlige kongresser vært 7 dager lange. Den første samlingsdagen blir innledet ved at generalsekretæren for partiet fra de forrige fem årene presenterer en rapport på vegne av sentralkomitéen. Denne tar form av en lang tale som kan strekke seg over tre timer i lengde. Rapporten har en relativt fast form, og delegatene er i stor grad kjent med innholdet på forhånd. Talen er med andre ord en slags kollektiv rapport som presenteres til det nye lederskapet på vegne av den utgående sentralkomitéen.
I tillegg til rapportens fremføring og godkjenning, er de viktigste hendelsene på kongressen en markering av lederskifte. Uansett om det er et avgangsår for generalsekretæren eller ei, vil en betydelig del av medlemmene i politbyråets stående komité, i det fulle politbyrået, og i sentralkomitéen byttes ut ved hver partikongress. Noen ganger er det en større utbytting av personell enn andre. Et så godt som totalt lederskifte fant sted etter Kulturrevolusjonens høydepunkt i 1969. I nyere tid er utskiftet fra gang til gang jevnere.
En tredje hovedfunksjon den nasjonale partikongressen har, er at den kan innføre endringer i partigrunnloven. Partigrunnloven er dermed et dynamisk dokument som tilpasser seg dagens agenda og lederskap, men som så langt også har beholdt sterke bånd til fortiden og tidligere ledere.
Eksterne observatører har lite tilgang til hva som blir diskutert i løpet av kongressuken. Den er derfor en katalysator for mye spekulasjoner både i forkant og underveis av kongressen. Noen av disse spekulasjonene kan slå til, men enda flere har vist seg å ha bomme på målet. Forut for den 20. partikongressen høsten 2022 er det spesielt disse spørmålene som vekker mest interesse for analytikerne:
- Vil Xi Jinping starte en tredje femårsperiode, mot normalt, men som det har blitt lagt opp til i nylige lovendringer?
- Vil den politiske retningen være mer av det samme, eller vil endringer annonseres?
- Vil partiet følge tidligere normer når det nye lederskapet utvelges, eller vil vi se en ny type frihet fra normer og regler for hvem som kan inkluderes i politbyråets stående komité?
- Vil Xi’s teorifrase bli forkortet fra “Xi Jinpings tanker om sosialisme med kinesiske kjennetegn i den nye æra” til noe mer lettfattelig som ‘Xi Jinpings tanker’ og dermed løfte hans status i partidokumentene enda mer — til Maos nivå?
Det kanskje viktigste poenget om partikongressens praksiser, er at alt som vil finne sted i løpet av disse sju dagene er forhåndsbestemt av det nåværende lederskapet. Kongressdelegatene har ikke større makt enn å utgjøre en arena for bekreftende og symbolske avstemninger. Men disse bekreftelsene av enhet er selve limet i dagens kinesiske kommunistparti. De må derfor ikke undervurderes.
