Tirsdag og onsdag 26.-27. juli holdt politbyråets stående komité en studiesamling for landets provinsledere og byråkrater på ministernivå. Selv om disse to gruppene utfører ulike oppgaver på ulike steder, samles de samtidig fordi de offisielt rangerer likt i parti-hierarkiet. Provinsledere og ministere er med andre ord ledere på samme nivå.
En tilsvarende samling ble holdt også før forrige nasjonale partikongress. Den er ikke uten betydning. Møtets hensikt synes å være tofoldig: For det første involverer møtet ledere på et viktig mellomnivå, og denne inkluderingen er i seg selv et mål. Å hente inn provinsledere til Beijing, i samme rom som politbyråets stående komité som er øverste ledergruppe for Kommunistpartiet, viser både et engasjement for disse mellomlederne, og samtidig en vilje til å knytte dem tettere sammen i en forent retning. Møtet etterlater hele dette nivået av byråkrater og lederskap med en gjenoppfrisket kunnskap om den korrekte politiske linjen og de gjeldende retoriske formuleringer.
Den andre funksjonen samlingen har, er å gi offentligheten en tidlig presentasjon av potensielle hovedtema for partikongressen. Temaene blir på denne måten ‘testet’ på et publikum. Samlingen ble derfor dekket grundig i kinesiske media som tv og aviser, og ga samtidig ut engelskspråklige sammendrag av det ideologiske innholdet.
Temaene for møtet var i grove trekk disse: Kina er nå ved oppstarten av å fokusere på sitt andre hundreårsmål etter å ha avsluttet sitt første hundreårsmål i 2021. Målet for 2021 var å oppnå moderat velstand for det kinesiske folk. Målet for 2049 er å oppnå sosialistisk modernisering. Partikongressen vil både gi en panorama-oversikt over en tostegs-strategi for å oppnå dette målet innen 2049 (med et delmåls-år satt til 2035), men samtidig zoome inn på de kommende fem årene som vil danne et viktig grunnlag for å få målsetningene satt i bevegelse. Ingenting av dette er spesielt nytt. I kjent stil piskes det videre opp en stemning av at Kina befinner seg ved et kritisk vendepunkt. Det er om å gjøre å unngå tilbakelening når politiske mål ligger såpass langt frem i tid. Retorikken er klar på at nåtiden er en tid for handling, for kamp, og for politisk vilje.
Denne samlingen er et eksempel på de formelle, offentlige og velpubliserte møtene som skjer forut for partikongressen. Det forrige møtet dreide seg om finanssektoren og korrupsjon tidlig i sommer. Det neste, derimot, har motsatt fortegn: uformelt og upublisert, nemlig en reise til partiets faste sommerferiested Beidaihe. ‘Alle’ vet at dette er en ‘ferie’ topplederne tar sammen i begynnelsen av august før partikongressen. Mange regner med at den uformelle makten som blir utøvd blant de inviterte til Beidaihe er mer virkningsfull enn den vi har sett så langt i de velpubliserte instruksmøtene med partiledere på lavere nivå. Andre mener derimot at hele Beidaihe-møtet er noe som tilhører fortiden og som nå har blitt en slags myte, se for eksempel Charles Partons artikkel “Does the ‘Beidaihe meeting’ actually take place, and why does this matter?”. Usikkerheten om at det i det hele tatt finnes et slikt møte fra enkelte hold, satt i kontrast med at det samtidig omtales som det aller viktigste møtet for lederutvelgelse fra andre hold, illustrerer tydelig hvor lite gjennomsiktige de politiske prosessene på toppen av Kinas politiske system faktisk er.
